Refleksjonsnotat 1


Tema: Et nytt fagområde

  • Alternativ 1: Hvordan kan (jeg med) dette studiet bidra til endringer i skole og undervisning?
  • Alternativ 2: Hvordan kan (jeg med) dette studiet bidra til endringer organisasjon og samfunn?
  • Alternativ 3: Hvordan kan (jeg med) dette studiet bidra til større forståelse av internasjonale og/eller flerkulturelle spørsmål?
Kilde: Studieplan for Masterstudium i IKT-støttet læring (2011),
Høgskolen i Oslo og Akershus, Oslo
, side 6



I dette notatet reflekterer jeg over hvordan jeg gjennom dette studiet kan bidra til endringer i organisasjoner og samfunnet. Hovedfokuset i notatet ligger på samfunnet, og for å kunne reflektere over mulige bidrag oppfatter jeg det som nødvendig å se på hvordan samfunnet endrer seg, hvordan denne endringen påvirker kravene til samfunnsborgerne og videre skolens bidrag i danningen av samfunnsborgere. På grunn av notatets lille ramme velger jeg å fokusere på de åpenbaringene som har gjort størst inntrykk på meg gjennom dette halvåret.

I oppgaven reflekterer jeg derfor over følgende: Hvordan endringer i samfunnet resulterer i nye krav til ferdigheter og kompetanser hos samfunnsborgerne, og hvordan opplæringen og tilegnelsen av slike ferdigheter og kompetanser må, kan og burde implementeres i utdanningen. I tillegg ønsker jeg se kort på hvordan verdien av kunnskap forandrer seg og hvordan verdien av enkelte ferdigheter og kompetanser øker.

Refleksjon

Samfunnsendringer

Det var Siemens (2005) som først gjorde meg oppmerksom på hvordan kunnskapens holdbarhetsdato har forandret seg. Tidligere målt i tiår, men med en eksponentielt økende informasjonsmengde kan det nå bare ta måneder, eller uker, før kunnskap er utdatert. Informasjonen forandrer seg altså konstant, og validiteten endres over tid. Dette perspektivet på informasjon hadde jeg ikke møtt på tidligere. Tidligere hadde man samme jobben gjennom hele sitt yrkesaktive liv; i dag er det mange som beveger seg på tvers av kompetanseområder gjennom sin karriere, noe som skaper et behov for helt andre egenskaper enn det som var nødvendig tidligere (Siemens, 2005). Siemens (2005) poengterer at den konstante forandringen i informasjonsmengden også forandrer hvilke kompetanser samfunnsborgerne trenger å mestre.
Redskapsendringer

Teknologiutviklingen forandrer måten vi tenker og arbeider på, og mange av prosessene for læring kan vi nå ved hjelp av teknologi omgå. Eksterne hukommelsessystemer har lenge vært med på å påvirke hva vi trenger å lære; fra skriften, boktrykkerkunsten og nå datamaskinen. Säljö (2006) hevder at vi i alle våre aktiviteter anvender oss av det Vygotsky kalte redskaper. Etter hvert som redskapene endres og utvikles gjennom generasjoner endres også samspillet mellom intellektet vårt, kroppen vår og bruken av redskapene (Säljö, 2006). Selve informasjonen som tidligere måtte pugges lagres nå eksternt, noe som tillater skolen et fokusskifte. Lenge var det jeg vil beskrive som puggeskolen en viktig del av skoletradisjonen, men i takt med datamaskinens vekst har forståelsesskolen gjort sitt inntog. Med forståelsesskolen mener jeg et skifte fra å pugge salmer, algoritmer og gloser til et fokus på å utvikle forståelse og kritisk tanke hos elevene; ferdigheter jeg anser som essensielle hos demokratiske samfunnsborgere.

Organiseringens endringer

Måten vi organiserer arbeidsplasser og samfunnet generelt er også i forandring. Siemens (2005) hevder individet er en del av noe større i det digitale samfunnet, eksempelvis organisasjoner og institusjoner. Personlig kunnskap gjøres tilgjengelig i et nettverk av noder og mates ut i organisasjonen (Siemens, 2005). Videre mates denne kunnskapen ut i nettverket igjen fra organisasjonen og legger til rette for individuell læring. Denne evigvarende sirkelprosessen sørger for at både individet og organisasjonen holdes oppdatert i feltet gjennom nettverket. For å kunne benytte seg av nettverkets samlede informasjon forutsetter dette at individet har tilegnet seg noen avgjørende ferdigheter og kompetanser.

Morgendagens kompetansekrav

Erstad (2007) poengterer også viktigheten av at morgendagens samfunnsborgere er utstyrt til å takle den evigvarende samfunnsendringen. Fordi det ikke er mulig å forutse hvilken informasjon som er nødvendig senere i livet er det derfor viktig å lære barna hvordan de tilegner seg ny kunnskap på egenhånd; de må lære å lære (Erstad, 2007). Siemens (2005) oppbygger aspektene rundt evnen til livslang læring i sin artikkel. Han hevder samfunnsborgerne må ha evne til å navigere kunnskapslandskapet, å gjenkjenne mønstre, å kunne kontekstualisere, inneha evne til å stille kritiske spørsmål og å kunne sette spørsmålstegn ved informasjonens validitet. Også Østerud (2009) støtter opp rundt viktigheten ved at elevene lærer å lære. Ved å tilegne seg slike generelle nøkkelegenskaper legges det til rette for en livslang læring (Østerud, 2009).

Både Erstad (2007), Siemens (2005) og Østerud (2009) belyser hva jeg anser som en stor utfordring rundt de store omveltningene vi ser i samfunnet. Slik jeg ser det er det først når jeg besitter disse ferdighetene at jeg kan nyttiggjøre meg av det samlede informasjonsnettverket som ligger i samfunnet. I de tilfeller individer ikke klarer å tilegne seg de nevnte ferdigheter er sjansene store for at de havner utenfor samfunnets rammer, ettersom de ikke har muligheten til å opprettholde og vedlikeholde kunnskapsbasen sin, og det er i disse tilfellene vi kan snakke om digitale skiller (Enjolras, 2013). Dette fører meg til følgende konklusjon; morgendagens aktive og demokratiske samfunnsborgere trenger ferdigheter til å navigere det digitale samfunnet; de trenger digital kompetanse.

Digital kompetanse kan beskrives som kunnskaper, ferdigheter og holdninger ved bruk av digitale medier og verktøy, for mestring i det digitale lærende samfunn (Erstad, 2007; Johannesen, Giæver, Øgrim & Bjarnø, 2008). Læreplanen for Kunnskapsløftet 2006 (LK06) beskriver digital kompetanse som en av fem grunnleggende ferdigheter. Dette styrker et inntrykk av at ”alle” er enige om at dette er ferdigheter som er, bokstavelig talt, grunnleggende nødvendig. LK06 beskriver kritisk og kreativ tanke, skapeevne, informasjonsbehandling og –vurdering som viktige aspekter av denne ferdigheten (Utdanningsdirektoratet, 2012). Digital kompetanse gir med andre ord redskaper en trenger for å bidra, og kanskje til og med hevde seg, i et digitalt samfunn og i samfunnsdebatten.

Utdanningen skal sette oss i stand til å lære det vi trenger etter hvert som vi trenger det, og nye kompetansekrav vil kreve nye verktøy. Erstad (2007) belyser hvordan skolen kommer til kort i sine forsøk på å utdanne elevene til digitaliserte samfunnsborgere. Han mener begrepet er definert for snevert i norsk skole, og omhandler i stor grad teknisk bruk og mestring av digitale verktøy. Slik han ser det er det nødvendig med også bevissthet, nettvett og å lære elevene å lære med, gjennom og om medier og digitale verktøy (Erstad, 2007). Jeg støtter Erstad i hans påstand om at det er en for snever tolkning av begrepet digital kompetanse. Kunnskapsløftets innføring av digital kompetanse som en av de grunnleggende ferdighetene har, slik jeg oppfatter det, bidratt til en ansvarsfraskrivelse i skolen. Dette fordi det ikke lengre er et spesifikt fag som har ansvar for at elevene tilegner seg denne digitale kompetansen. Jeg sitter derfor igjen med et inntrykk av at skolens forsøk på å utdanne digitaliserte borgere er noenlunde halvhjertet, en oppfatning jeg mener å finne igjen hos både i pensumlitteratur som Erstad (2007) og i flere av våre klasseromsdiskusjoner. En slik ansvarsfraskrivelse ser jeg på som problematisk. Skolen har et ansvar til å ruste elevene med de egenskaper, ferdigheter, kunnskaper og kompetanser de trenger for å bidra til samfunnet; skolen er en viktig aktør i formingen av samfunnets neste generasjonsbyggere. Min rolle som lærer tar jeg derfor ikke lett på (samtidig som jeg ikke avskriver andre aktører). Jeg må ta ansvar for å utvikle en digital kompetanse hos mine elever fordi det er med på å forme dem til aktive og demokratiske samfunnsborgere. Mitt bidrag som lærer og samfunnsborger vil derfor være å formidle viktigheten av slike digitale kompetanser, og ikke minst hvilke aspekter som hører hjemme innad begrepet.

Evne til fleksibilitet skaper evne til utvikling

Säljö (2006) trigget en refleksjon hos meg rundt menneskets evne til å være fleksibel, og hvordan denne egenskapen har vært avgjørende for en utvikling gjennom generasjoner. Forfatteren tar utgangspunkt i det sosiokulturelle synet på læring og gjorde meg oppmerksom på at læring er avgjørende for at utvikling skal ta sted. I følge Säljö (2006) består det å lære av å tilgodegjøre seg av og tilegne seg kunnskaper og ferdigheter som finnes i samfunnet. I ettertid sitter jeg igjen med en forståelse av at det er nettopp denne evnen til å lære gjennom generasjoner av innsamlet kunnskap som danner grunnlaget i kulturer. Ulike samfunn har ulik kunnskap, og det er disse ulikhetene som danner hva vi kaller kultur. Dette fasinerer meg, ettersom disse ulikhetene er noe som bunner ut fra at vi i utgangspunktet er helt like i måten vi tilegner oss våre ulikheter. Med andre ord; det er våre likheter som former oss til å bli ulike individer. Videre fører refleksjonen meg til spørsmål om hvordan dette påvirker det moderne samfunnet, hvor vi gjennom flere læringsarenaer, tilegner oss flere kulturer, og hvordan det å forholde oss til flere kulturer, både våre egne, men også andres, er med på å forme grunnlaget for de neste generasjonene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at det informasjons- og kunnskapsgrunnlaget dagens generasjoner opparbeider vil være avgjørende for hvordan framtidens generasjoner omfavner de ulike nyansene som hele tiden tilføres et og samme samfunn. Her kommer følgelig skolen inn som en viktig holdningsskaper sammen med andre læringsarenaer som hjemmet, arbeidsplass, vennekrets og lignende. Det er med andre ord flere nettverk som arbeider sammen for å danne samfunnsborgere.

Oppsummering

Den hurtige digitaliseringen av samfunnet er en del av samfunnsomveltningen som foregår, globalt så vel som nasjonalt. Dette kommer tydelig fram i pensumlitteraturen jeg har møtt på gjennom felleskurset. Både norske og utenlandske IKT-forskere peker på hvordan disse forandringene skaper nye krav til ferdigheter og kompetanser hos morgendagens samfunnsborgere. Uten disse ferdighetene står de i fare for å havne utenfor samfunnet. Skolen kommer inn som en viktig arena i henhold til utviklingen av disse ferdighetene hos barn; vi må lære dem å lære. Mitt bidrag som lærer vil derfor være å tilrettelegge for en livslang læring. Jeg må hjelpe elevene tilegne seg nøkkelferdigheter de trenger for å delta i samfunnsdebatten. Jeg må bidra til utviklingen av morgendagens demokratiske samfunnsborgere. Jeg vil bidra til denne utviklingen.

Referanseliste

Enjolras, B. (2013). Liker - liker ikke: sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet. [Oslo]: Cappelen Damm akademisk.
Erstad, O. (2007). Den femte grunnleggende ferdighet - noen grunnlagsproblemer. Norsk pedagogisk tidsskrift, volum 91(1), 43 - 55
Johannesen, M., Giæver, T. H., Øgrim, L. & Bjarnø, V. (2008). Didiktikk: digital kompetanse i praktisk undervisning. Bergen: Fagbokforlaget
Siemens, G. (2005). Connectivism: A learning theory for the digital age. Hentet 11.12 fra http://itdl.org/journal/jan_05/article01.htm
Säljö, R. (2006). Læring og kulturelle redskaper: om læreprosesser og den kollektive hukommelsen. Oslo: Cappelen akademisk forlag
Utdanningsdirektoratet. (2012). Rammeverk for grunnleggende ferdigheter. Hentet 14.01 fra http://www.udir.no/Upload/larerplaner/lareplangrupper/RAMMEVERK_grf_2012.pdf?epslanguage=no
Østerud, S. (2009). Enter: veien mot en IKT-didaktikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar